Kronisk angst og depresjon?

Hei!

Jeg er en dame på 28 år som har slitt med depresjoner og angst siden 16 årsalder. Har diagnosene generalisert angst og tilbakevendende depressiv lidelse.

I alle år har jeg jobbet hardt for å klare å bli frisk og fungere som andre, men mine bekymringer har tatt fullstendig overhånd spesielt i forhold til hvordan jeg presterer i jobb/utdanning og i sosiale sammenhenger. Fra 18 årsalder fikk jeg store problemer med søvnen, da jeg lå å analyserte hele natten alt jeg hadde sagt den dagen, mulige misforståelser, om jeg opptrådde rart og hvordan jeg kunne gjort det bedre på en oppgave, hva læreren synes om meg ol. Når jeg sov fikk jeg panikkanfall og synes det ble vanskeligere å sovne ettersom tiden gikk. Jeg opplevde at jeg ble dårligere i løpet av videregående.

1,5 år etter at jeg begynte på høyskolen, klarte jeg ikke å fungere i studier eller jobb lengre. Jeg hadde en stund gått store omveier for å ikke treffe folk, var redd for å gå på butikken, tok ut søppel og hentet posten bare om natten ol. Jeg hadde fått to nære venniner og kjæreste (nå min mann) i løpet av studietiden, men sluttet å fungere sosialt utenom når jeg var sammen med de. Jeg ble sykemeldt et år og skammet meg veldig for dette. Jeg prøvde å studere og jobbe igjen uten hell og prøvde også igjen året etter. At jeg hadde prøvd så mange ganger gjorde det enda mer skamfullt når jeg nok en gang ikke klarte det. Jeg ble igjen sykemeldt og ting begynte å gå bedre.

Etterhvert begynte jeg i et tilrettelagt tiltak, hvor jeg ble i 1,5 år.
Mens jeg var der ble jeg bare verre og verre igjen. Jeg ville så gjerne klare å bli bra, jeg forsatte i behandling og fikk god tilbakemelding på jobben. Jeg eksponerte meg dag etter dag, men angsten ble bare verre. Jeg skrev i kognitiv dagbok i et år samtidig som jeg gikk i behandling, noe jeg hadde stor tro på og som jeg trodde skulle gjøre meg bra. Det hjalp i nære relasjonelle forhold som til min mann og familie, men ikke til jobben eller bekjente. Jeg startet å være mer og mer på et arbeidsrom på jobben, hvor jeg fikk sitte alene å skrive jobbsøknader om jeg avtalte med veileder på mld først. Til slutt var jeg bare der. Jeg planla nøye hvordan jeg skulle komme meg inn og ut av rommet når jeg startet og sluttet, sånn at ingen kunne se meg. Var jeg tørst ventet jeg med å drikke til etter jeg var ferdig om jeg ikke hadde vann med, det samme om jeg måtte på do. Kjente jeg røyklukt ble jeg redd for at det skulle brenne, for jeg visste ikke om jeg klarte å komme meg ut når jeg skulle stille meg opp med de 100 andre.

Jeg flyttet og forsatte på det nye stedet med kun behandling. Jeg begynte å bli bedre, jeg klarte å snakke med naboen når jeg gikk forbi, gikk på butikken, gikk turer og klarte å slutte med omveier ol. Eg ble stolt og fikk meg jobb. Da raste alt sammen igjen. Jeg ble sykemeldt ble bedre og gikk fikk aap, hvor jeg nå er under nettutdanning hjemmefra. Jeg ba innstendig om dette fordi jeg har så lyst å klare det. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på oppgaver og har vært veldig stolt av det. Jeg har det godt, min mann og jeg bor på småbruk og jeg føler meg frisk i hverdagen hjemme. Jeg klarer å la være og unngå ting, kan igjen stoppe og snakke med naboen om jeg går forbi, kan gå på butikken, ta tlf ol. Jeg sover om natten, har fast døgnrytme, spiser godt og gjør daglige gjøremål.

Eneste problemet nå er jeg gruer meg hver eneste dag til jeg om 1,5 år er ferdig med nettutdanningen hjemmefra. Da vet jeg at alt raser sammen igjen og føler på mange måter at livet mitt da er over. Jeg har nå gått i behandling og har brukt medisiner de siste 5 åra og har ingen resultater utenom i nære relasjonelle forhold. Jeg har skammet meg så fryktelig mye for alt jeg ikke har fått til, men har nå begynt å kjenne at jeg er glad i meg selv, selv om jeg ikke mestrer den biten av livet. Jeg vurderer å søke uføretrygd og slå meg til ro med det, men er usikker på om jeg vil få det innvilget eller om psykologen min i det hele tatt vil anbefale det. Jeg har alltid tenkt at jeg skal klare å fungere som andre, men lurer nå på om dette er noe jeg kanskje må leve med resten av livet og heller akseptere det.

Jeg lurer derfor på om du/dere tror dette er noe jeg klarer å bli frisk nok av til å fungere i arbeidslivet? Eller om jeg bør akseptere at jeg har prøvd nok og at jeg kan leve et godt liv selv om jeg ikke mestrer arbeid?

Jeg har hørt at de fleste i min situasjon klarer å bli bra nok til å arbeide igjen. Hvorfor skjer ikke dette i mitt tilfelle? Bør jeg prøve mer og på en annen måte?

Jeg håper du/dere kan hjelpe meg litt med å få litt klarhet i disse spørsmålene.

Hilsen Caroline

Caroline, 05.01.2013

Nøkkelord: "angst, arbeid"

187 anbefalinger

Kommentarer fra leserne

Dette sier leserne om "Kronisk angst og depresjon?":

Anna (06.01.2013)

Jeg tror du kan klare det. Men det kommer ikke til å bli enkelt. Jeg går selv på skole, men sliter med å klare meg gjennom skoledagen pga angst, men hver dag er jeg rett og slett nødt til å stå i speilet og manne meg opp (vet det høres dumt ut) å bare presse meg selv til det. For hvert steg du tar fremover, desto lettere blir det å ta det neste. Men viss du lar deg selv gå tilbake, eller slakker presset blir det enda tyngre neste gang.

Håper inderlig du klarer å komme deg tilbake til arbeidslivet, stå på!

Flode (06.01.2013)

Hei
Ikke gi opp for det hjelper å jobbe mot angst og depresjon. Ser at du ikke skriver noe om hva og vilke tanker som skaper angsten din, da tenker jeg på tanker som å være redd for å bli gal, besvime osv. Det som har hjulpet meg er en ny type kognitiv behandling som jeg har fått på angstsenterert på Oslo universitetssykehus. (Gaustad). Denne behandlingen går mer ut på å lære om angsten hva dette er i forhold til tankene og de fysiske symptomene man får av angst og vonde følelser, lære at angst egentlig er en nødvendighet for oss mennesker for at vi skal kunne overleve som art. Du må rett og slett slutte å gruble og spørre deg selv hvorfor dette har rammet meg, dette var noe jeg gjorde og komm aldri ut av den vonde spiralen man faktisk er inne i når man sliter med angst. Så jeg lærte meg og utsette bekymringer til en bestemt tid på dagen f.eks kl 1800. Når man fårmtil dette er det utrolig effektivt dette fordi man rett og slett glemmer bekymringen etter som tiden går og så må man tørre å utsette seg for de vonde tankene i steden for å prøve å kontrollere dem og greier du dette er du kommet veldig lang i forhold til å fungere som normalt igjen. Bare husk ikke gi opp for du vil overvinne dette til slutt tru meg har hold på med dette selv i nesten 10 år. Spør gjerne om mer hvis det er annet du lurer på.

Skriv et svar

Kan du hjelpe personen som skriver dette innlegget? Kanskje har du vært i lignende situasjon selv, eller på annen måte vet noe om temaet? Skriv svar på innlegget her:

Navn eller kallenavn

captcha

Spam sjekk
← Skriv inn alle fire tegn på bildet.

Relaterte psykologiske emner

Her er noen relaterte psykologiske emner.

Gratis psykologisk hjelp over Internett!

psykologPå GratisPsykolog.com kan du stille spørsmål og del dine erfaringer og tips om psykiske lidelser. Tjenesten er anonym og koster ingenting.

Du vil få psykologisk hjelp i form av tilbakemeldinger, råd og tips fra andre som bruker denne nettsiden. Noen har kanskje opplevd noe av det samme som deg, eller de har faglig kunnskap som de vil dele med deg.

Del erfaringer. Vær anonym. »

Søk
Psykologisk forum
Psykologi tema
Selvutvikling


SOS Hjelp / Hjelpetelefoner

Mental Helse: - Ring 116 123

Akutt hjelp: - Ring 113

Helsenorge 800HELSE - Ring 800 43 573 og få hjelp med å finne riktig helsetjeneste.